Noen sammenligner det med å hoppe fra tier’n på Frognerbadet. Jeg tenker på det uendelige tomrommet fra å se for seg en handling, til faktisk å gjennomføre den. Du skal ta ett skritt bare, det er ikke vanskelig, men noe gjør at du bare blir stående på kanten. Du er handlingslammet – hjernen sender en beskjed om en enkel motorisk handling, og kroppen fungerer ikke.
Men, jeg hoppa fra tier’n.

Jeg tenker på alle gangene du har sett en søt jente på trikken, hun sitter bare der, og i løpet av 2 stopp har du funnet på fjorten forskjellige åpningsreplikker, og kalkulert utfallet av dem. Du har til og med konkludert med at samtlige sikkert hadde gitt deg et smil og ett hei tilbake, ett navn, ett telefonnummer, dere kjenner regla… du hadde nok fått det som du ville, men du sa aldri hei.
Jeg sa aldri hei jeg heller, og kan tenke meg at det er den samme følelsen for han pingla som ikke hoppa fra tier’n.

Man snakker om å gjøre noe stort, sånn som på film. Jeg får den følelsen, selv om handlingen ikke kommer til å ha globale ringvirkninger eller bli livsendrende på noen som helst slags måte. Gevinsten er liten, men den er stor nok til at du møter tomrommet mellom tanke og handling. Jeg snakker selvfølgelig om å sende’n, for gutta.

Har du hatt sesongkort, så veit du at det ikke er noen damer som ser på uansett, de er på afterskien, eller på hytta, mest sannsynlig driver de med helt andre greier.
Det trenger ikke være kamera, har du vært på skifilm premiere, vet du at det er pølsefest. Damene som er der er opptatt – adrenalin junkies på fjellet har ikke ryktet på seg for å være spesielt kjekke under alle klærne og de alt for store brillene. Let’s face it, skulle du sendt’n for damene skulle du blitt surfer.

Det er mye konsekvens, og litt for mye skryt. Sånn er det med alle som kjører ski, det du forteller i heisen samsvarer sjeldent med virkeligheten. Det er lett å si at kulen var 20 lange, at kicker’n var som å hitte en quarterpipe, og at du ble sendt til månen når ingen så det.
Det er noe annet når gutta er der, noen av dem har kanskje sendt den allerede.

Jeg vet at det er for sent å bli proff. Det ble for mye prat og for lite sending. Men jeg vet også at det ikke er det det handler om, det handler om nuet. Det handler om den ene kommentaren, han kammeraten som sier du er rå. Det handler om en high five, og å være legende, selv om det ikke varer lenger en neste heistur. Det må ikke på instagram, det holder at gjengen din ser deg – full send for faen, bare for dem!

Jeg styrer unna svartpark og svære hopp når jeg kjører alene. Jeg spinner ikke noe mere på moneybootern enn i lilleparken uansett. Men, skal du kjøre med gutta, så må man gi og ta. Du skal pushe kammeraten, men du må faen meg tåle å bli pusha også, hvis ikke kunne du blitt på afterskien, sammen med damene, eller hjemme. Man må dra på litt, det jo da det blir gøy. Det er tross alt ekstremsport vi driver med, alle går på trynet.

Det er på tide nå, perfect stomp, hillariuos yardsale. Det er win- win kompis, du blir legende uansett, du må jo bare send’n, come’on – du får en high five!

Kommentarer