I neste episode av #AfterbangTour blir dere vitne til Mr Afterbang (red) som feilbedømmer farta litt, og overshooter et hopp i Kvitfjell. Det ender med kravebensbrudd.

Knekke kravebeinet har jeg gjort en gang tidligere, da jeg var med Crystal Media på filmshoot i Stryn i 2010. Den gangen var jeg en ganske aktiv jibber, og bruddet var ganske stygt. Jeg gjorde en og en halvbackflip på et spesiallaget hopp for shooten. Da ble det privat sykehus, og operasjon på Volvat straks jeg kom tilbake til Oslo. De monterte en plate over kravebeinet mitt, og så vidt jeg husker var jeg good igjen etter ca. 6 uker.

Å knekke kravebeinet er ganske vondt, jeg hadde litt lyst til å begynne å grine, men det var mest fordi jeg skjønte at jeg ikke kommer til å stå på ski på veldig lenge – det sagt, smerten er ikke sammenlignbar en gang med den påfølgende opplevelsen du går igjennom for å få fiksa det jævla beinet gjennom det offentlige sykehus! Den eneste raske opplevelsen til nå har vært hvor kjapp skipatruljen i Kvitfjell var på plass.

Ikke der du har lyst til å lande.

Hvis du først skal knekke noe, så er min anbefaling at du gjør det skikkelig. Beinet mitt er ca 3 cm unna der det skal være, og det er knekt tvers av, til tross for at jeg hadde armering der fra før. Men det er ikke nok. Hvis du planlegger å bli behandlet på offentlig sykehus, er det nok best om beinet står ut rett gjennom huden. Blodet bør sprute, det er først da det er akutt.
Tanken har streifet meg å ta rennafart med den knekte skulderen inn i en låst dør, slik de åpner dører på film. Det ville kanskje gjort skaden min såpass akutt at jeg hadde fått behandling…

Det som er tilfelle derimot er at benet ligger og hviler mot huden, og at det ikke er noen fare for at det popper ut. Dermed er situasjonen min stabil, og relativt lavt prioritert. Det slo dem fast allerede på akutten i Lillehammer. De mente derimot at bruddet måtte opereres. Så etter 6 timer der ble jeg sendt hjem med særdeles milde smertestillende og beskjed om å ta kontakt med mitt lokale sykehus i Oslo, når jeg kom meg hjem. Dette skjedde fredag 20.01.

Lørdag 21. var jeg tilbake i Oslo, jeg ringte legevakten i Lillehammer, for å høre hvordan jeg skulle gjøre det. Skal jeg på Ullevål? Legevakten i Oslo? Beskjeden var som følger; jeg vet ikke jeg, vi sender bare pasientene videre. Den er grei, takk for hjelpen.. ?  Jeg ringte deretter legevakta i Oslo og forklarte situasjonen. Da fikk jeg beskjed om at det ikke var noe de kunne gjøre noe med nå, og fikk beskjed om å møte på mandag for en oprasjonsvurdering. Men ta kontakt hvis situasjonen ble verre.

Mandag 23.1 møtte jeg opp på legevakten i Oslo. Der fikk jeg beskjed om at bruddet måtte opereres igjen, jeg fikk nye, litt sterkere smertestillende, og en henvisning til å møte opp på Ullevål Sykehus fredag morgen fastende.

Fredag 27.1 møtte jeg opp på Ullevål sykehus fastende. Der ble jeg sittende å vente 4 timer, mens de tok 3 forskjellige blodprøver. Omsider kom en lege å sa jeg ikke kunne opereres i dag, men at hun hadde satt opp søndag som ny dag, og ba meg komme fastende da istedenfor.
Det var tydeligvis litt i overkant tidlig, så senere på kvelden ble jeg ringt 2 ganger av forskjellige leger som sa mandag var en mye bedre ide. Dette var ganske nedtur, og første gang jeg måtte felle en tåre da jeg følte meg veldig hjelpeløs. Ingen skal se det var en spesielt hyggelig lege jeg møtte der heller. Han virket relativt care til hele greia, og hadde helt tydelig viktigere ting å ta seg av.

Mandag it is, mandag 30.1 møtte jeg opp til avtalt tid fastende kl 07:30 på Ullevål sykehus. Denne gangen ble jeg godt tatt imot av noen hyggelige sykepleiere. De tok ny blodprøve, fant ut at jeg ikke kunne opereres før etter kl 15.00, og mente jeg kunne spise litt mat i 10- tiden. Omtrent 4 timer etter dette hadde jeg fått eget rom, med 2 andre eldre karer og blitt satt på drypp.
Jeg overhørte fyren i nabosengen miste tålmodigheten med en av sykepleierne, han ventet også operasjon, han hadde vært nummer 2 i køen og ligget i den senga i 4 dager med en brukket albue.
Siste mann på rommet ventet på en hofteoperasjon, han hadde alzheimers, så gud vet hvor lenga han har lugget der.

Etter å ha sittet der i 10 og en halv time kom en ny sykepleier jeg aldri hadde møtt før og fortalte meg at det ikke blir noen operasjon i kveld, og at jeg kunne dra hjem og spise, før jeg skal møte opp fastende IGJEN i morgen kl 15.00.

Så slik går nå dagene. Jeg tørr nesten ikke håpe engang på at det blir noe av i morgen, de kunne jo ikke love noen ting heller.
Dette kan jo være greit å vite hvis du skulle finne på å knekke noe i bakken – det skjer jo stadig vekk. Jeg brukte både hjelm og ryggplate, du er ikke safe av den grunn. Hadde jeg visst for snart 2 uker siden da dette skjedde at jeg stod ovenfor denne prosessen, skulle jeg ikke satt meg forsiktig opp på snøscooteren i Kvitfjell. Jeg skulle gitt skulderen en ekstra kakk slik at huden sprakk. Da hadde jeg blitt operert allerede på akutten i Lillehammer.

Møtte Jonas Kil Nilsen på legevaakta i Oslo. Det gikk heldigvis bedre med hans brukkede tommel!

/end rant
Michael

Kommentarer