De fleste kjenner nok Anders Backe fra Field Productions skifilmer, hvor han har spilt en stor rolle, og vært en karakter gjennom flere sesonger. Men Backe ble proff lenge før Supervention gikk på Kino! Vi har tatt med Anders til Oslo Klatrepark, hvor vi kombinerer spørsmål og svar mens vi henger og dingler 15 meter over bakken.

31 åringen fra Vikersund har stått på ski så lenge han kan huske, far var medeier i den lokale bakken som nærmest fungerte som en barnehage. Skihopping var også en del av oppveksten, nesten obligatorisk, ifølge Anders selv, som sendte straightairs med telemarknedslag til han bikka 16. Sitt første par med twintipski fikk han i 14-års alderen.

Anders har vært fast inventar i Field Productions skifilmer siden 2009 sesongen, da de spilte inn «Eyes Wide Open». Han deltok i X Games, og lagde film med amerikanske Poor Boys Productions. Men vinteren 2011 var det bråstopp. Under Frostgun Invitational i Frankrike røk Anders korsbåndet. Samtidig eksploderte det på konkurranse scenen, dobbelcorks ble normen, og Anders måtte se konkurrentene snurre fra sidelinja. Etter ett år med rehabilitering startet innspillingen til Supervenion 1, og Anders var som vanlig blant kjørerne. Prosjektet var tidkrevende, og Anders bestemte seg for at han skulle satse fullt på filmingen.

Foto: Scott Kvitberg

– Filminga tok mye tid, også var det jo mye mer moro å gjøre disse shootsa, enn å kjøre på de samme hoppa som alle andre kjørte på. Jeg skjønte jo at jeg ikke var god nok til å kjøre parker som alle andre kjører, og samtidig klare å skille meg ut fra mengden slik man burde gjøre.
Gjennom filmingen fikk jeg lov til å gjøre det jeg hadde lyst til, jeg fikk gjøre ting ingen andre fikk, og skille meg ut på den måten.

En ting er å kjøre ski, en annenting er å gjøre det til levebrød. Backe snakker lidenskapelig om business delen av profflivet, mens han skuer utover klatreparken.

– Nå er det vel snart 11 år siden det starta, og helt siden da har jeg gjort businessbiten selv. Kontrakter, markedsføring, planlegging og møter. Jeg har jo etter hvert skjønt hva som kreves.
Nå som jeg har blitt eldre, har det blitt færre timer på ski, men det blir mer kvalitet. Jeg vet hvilke bilder som trengs for hvilke sponsorer, også vet jeg akkurat hva jeg må gjøre.

Foto: Scott Kvitberg

Han forteller oss hvordan han ser for seg sluttresultatet, før han setter i gang. Hvor er location? Når er det bra der, når skinner sola riktig? Hvor ser det best ut fra, hvilket triks og grab bør jeg gjøre?
«Alright, switch 720 med octograb er det som skall til, også er bildet i boks!».

Backe bruker downdays på planlegging av drøssevis av prosjekter, og er rask på avtrekkeren når muligheten til å få noe gjennomført byr seg. Det handler om å bli sett, og Field- veteranen har ikke vanskeligheter med å sette ord på jobben.
– Jeg må jo le litt når folk spør, men man må jo si det som det er, jeg er jo en vandrende reklameplakat, som flyr rundt og surrer.

I dag er det vanlig at proffkjørere har agenter som tar hånd om det meste hva gjelder sponsorer og timeplan. Anders Backe var så godt inni det selv, at når det ble snakk om synes han det var litt i overkant.

– Skal jeg sende noen andre for å prate om meg selv til noen? Da skal du være ganske sikker på at han personen er som deg selv. Det blir jo ganske løk hvis han er altfor grom, eller enda verre, altfor kjip. Det ville jo vært dumt for min del.
Dessuten synes jeg det er morsomt å drive med. Jeg tenker det er bra lærdom å ta med seg. På sikt kunne jeg sett for meg å forbli i sporten på en eller annen måte. En markedspotet i ett eller annet firma. Jeg føler jo jeg er godt rusta til å bli en aktiv teamsjef eller jobbe i markedsavdelingen.

Selv om Anders ser fremover, har han ingen planer om å legge skia på hylla med det første. Han ser for seg at som skikjører har han det som trengs for å holde på i 10 år til! Det handler om å være smart, og bruke det nettverket man har opparbeidet seg, og tingene man har lært opp gjennom åra.

– Man trenger ikke gjøre dobbelcork for å få et bilde på trykk, eller et katalogbilde. Da er det jo snakk om å få grabben og gå høyt.

Å gå svært har aldri Anders Backe vært redd for. De fleste av dere husker sikkert scenen fra Supervention 2, da han så for seg å fly over Koboltgruvene. Et gap Even Sigstad og Jesper Tjäder fikk pratet han ut av. Men Anders har ikke gitt opp enda, og røper at han i sommer har lagt noen planer om hvordan han skal komme seg over.

Foto: Scott Kvitberg

– Jeg var helt på den! Gruvene ligger bare en time unna hjemme. Så jeg hadde vært der oppe dagene i forkant, hvor jeg rigga både hopp og landing før jeg dro opp med Field.
Man blir jo gira på å få til noe svært og rått. Jeg hadde alt i hodet, og var klar for å dra på skikkelig. Men da vi målte hvor mye fart jeg trengte, så viste tallene at jeg måtte ha dobbelt så mye fart.

Backe forteller at han ikke er helt sikker på om det stemmer det heller. Han følte han gikk styggfort inn mot gappet da han speedchecket. En ting er jo å ikke ha nok fart, da forsvinner mann jo ned i hullet. Men man vil ikke ha for mye heller, det er tros alt 14 meter ned til landinga!

– Jeg husker at når jeg lukka gjerdet og vi skulle dra derfra, at jeg var ganske forbanna for at det ikke gikk. Når jeg så filmen husker jeg godt hvor skuffa jeg var, men det var kanskje lurt å la det ligge den dagen!
Det er klart, med 14 meter ned og 20 meter over, så er det ikke noe kødd. Hadde jeg hoppa den gangen, hadde jeg satsa spinn på first hit. Det er ikke noen spot hvor man vil dra i gang en session! Men med mer snø, og bedre rigga til, så skal det være mulig.

Anders forteller at han har vært borte og titta på gapet for bare en uke siden. Han lover ingenting, men forteller at han ser på alternativer. Som f.eks. å bolte fast en rail. Det mener stuntmannen at kan gjøre det enklere med tanke på farta.

Jeg (red.) tenker fyren fra Vikersund er klin gæren. Og tar meg samtidig i å tenke på den gamle Warren Miller quoten; “If you don’t land a doublecork 1260 this year, you’ll be one year older when you do!”. Jeg tror aldri vi får se Backe dobbelcorke, det ser han ikke noe poeng i. Men at han kommer til å seile over Koboltgruvene når snøen har lagt seg, det ser jeg ikke bort ifra.
Hvis du ikke gapper Koboltgruvene i år, så er du ett år eldre når du gjøre det.
Anders Backer er ikke fyren som kaster inn håndkle, så vi tar fatt på noen hinder til.
Etter å ha runda rød løype, og tatt en befaring i svart, som er den tyngste varianten, får jeg (red.anm.) med meg både Skiproffen og fotografen på en konkurranse. Svartløypa på tid.

Konkurranseinstinktet slo brått inn, og mens Anders sto med stoppeklokka i hånda, og jeg gjorde meg klar til å sette standeren. Følte jeg at jeg var med på en eller annen form for TV Show.

Det er ikke mange uker siden jeg så Bergans-kjøreren kjøre spensthopp opp hele Vikersund- bakken. Hadde jeg prøvde det samme hadde jeg nok knekt sammen før jeg nådde K-punktet. At han er i form er det ingen tvil om. Høydeskrekk har han vel aldri hørt om, og med de urbanrailsa han har rissa inn navnet sitt på, burde han slå meg på balanse også.

Men dette er tredje sesongen jeg har sommerjobb i klatrepark, så noen ess må jeg jo ha i ermet.
Løypa starter med en 10 meter høy taustige som er vridd 360 grader. Trinna er også forskjøvet.
Første og andre hinder går i all hovedsak på armstyrke og balanse, mens det tredje er en form for tarzanhopp, før det hele rundes av med en zipline.

Foto: Scott Kvitberg

Fotograf Scott Kvitberg med startnummer 3 fikk gå til slutt. Han måtte nok finne seg i å bære favorittstempelet ettersom han bruker klatring som trening.

Vi har ikke for vane å publisere resultatlister, om ikke det er en stor konkurranse. Hvilket dette selvfølgelig var. Så her er’n:

1. Shredaktøren – 3.02
2. Fotografen – 3.09
3. Skiproffen – 3.59

Dette skal jeg leve lenge på, og skal ha kommentaren klar når jeg ser Anders Backes fremtidige skistunt i årene som kommer. Han hoppa kanskje 20 meter over den sprekken i Supervention 8, men da jeg var ung slo jeg han i klatring!

Kommentarer